Gjensynsglede!

Lørdag var endelig dagen jeg skulle få se alle barna igjen! Åh, som jeg gledet meg! Jeg satt spent på vei utover mot ungene og kjørte den velkjente veien utover, og funderte på om alle barna kom til å huske meg! Hjerte gjorde nok et ekstra hopp da vi svingte inn på plassen og fra første sekund følte jeg meg som hjemme. Jeg gikk igjennom museumet, og alle fra billettjenta til sikkerhetsvakta utstøtte et begeistret og meget overrasket "Anne, you back!" Og så var det barna da, alle som en kjente meg igjen og jeg fikk klemmer i hytt og gevær. Barna sloss om å holde meg i handa og vi bevegde oss bakover til den nye lekeplassen de hadde fått. Her var det enda flere barn og jeg fikk flere klemmer. Alle barna ville at jeg skulle si navnene deres, livredde for at jeg skulle ha glemt de. De lurte på om jeg var kommet tilbake for å være læreren deres igjen, og ble litt skuffet da jeg sa jeg bare kunne være en dag. 3 av barna var ferdig med 12. klasse og skulle begynne på universitetet til høsten, og alle tre ville bli leger, hvor kult er ikke det!

Noe av det første barna sa var "teacher go home, teacher come back, now teacher tom, tom, tom(big big big)". Før hadde jeg bare vært tom tom, nå hadde jeg fått enda en. Jeg fortalte at jeg hadde vært i USA og da blir alle litt ekstra tom tom. SoPut, en litten skøyer, mente jeg hadde spist en elefant siden jeg var så stor og han en ape siden han var morsom, og holdt på å dø av latterkrampe mens han sa det. Så her får man høre det :)

"Apen" SoPut

Ya

Panha

Stein, saks,papir

Sreng

Keourn og Voleak

Sith

Bora

Saiy

Flere av barna lurte på om jeg var gift nå, og Voleak var svært skuffet over at jeg ikke hadde tatt med en norsk mann til henne som hun mente jeg hadde lovet. Jeg fortalte at jeg skulle gjøre et bedre forsøk neste gang, og fikk beskjed om at han skulle være høy, mørk, og med blå øyne. Og helst  30-35(!) år. Jeg sa jeg syntes det var litt gamelt(hun er jo bare 19 år), men hun sa det var vanlig og hun likte eldre menn. Så jeg sa bare at jeg skulle se hva jeg fikk til :) Vi pratet, sang, lekte og hadde en utrolig bra dag! Flere av barna hadde vært å fanget krabber, og da de kom gående fra markene ropte de andre barna at til dem at jeg var der, og liten som stor kom løpende. Det var en helt fantastisk dag, med verdens herligste barn! Håper det ikke blir for lenge til jeg ser de neste gang!!

Voleak som vil ha norsk eller japansk mann. hehe

Panha

En av de nye

SoViet

Inspirerende menn og kreative løsninger

Fredag hadde vi et møte med Provincial Education Director og District Education Directors. Vi skulle få vite mer om hvordan situasjonen var når det gjaldt utdanning i Kambodsja og da spesielt Siem Reap. Vi ble tatt godt imot og de unnskyldte veldig at strømmen hadde gått noen timer i forveien. Lederen var en engasjert mann som unnskyldte sin engelsk, selv om den var veldig enkel å forstå. I tillegg var det seks andre directors som deltok på møtet, selv om de ikke sa noe, vet ikke om alle av de snakket engelsk en gang. 

Jeg ble fortalt at Siem Reap består av 12 distrikter og livnærer seg hovedsaklig av agrikultur og turisme. Årlig er det rundt 3 millioner å besøker Angkor Wat. På tross av dette er Siem Reap den nest fattigste provinsen i hele Kambodsja. Det lyder paradoksalt, men dette er et området som var spesielt hardt rammet av Rød Khmer helt fram til det ble fred i 1997, og mye av marken har vært minebelagt. Utfordringene er derfor mange, men entusiasmen for en bedre framtid var inspirerende!

Rundt 1979 fantes det kun 49 grunnskoler i hele provinsen. Det var få skoler igjen etter årene med rød Khmer, og «skolene» var egentlig et falleferdig hus, en pagoda eller ganske enkelt under et tre. Det var nesten ingen lærere, og de med «high knowledge» underviste de med «low», og de med «low» underviste de med «no knowledge». Sakte, men sikkert startet de oppbygningen, og i dag har provinsen 484 grunnskoler, noe som er en enorm økning! Samme trenden sees i ungdomsskolen, hvor antallet har økt fra 1(!) i 1979 til 101 i dag. Kjønnsfordelingen er veldig bra når barna begynner i grunnskolen, men andelen jenter synker betraktelig i overgangen til ungdomsskolen. Dette kan forklares med at det er betraktelig færre ungdomsskoler og reiseveien blir lengre og mer utrygt for jentene å reise så langt alene. Det jobbes for å få en ungdomsskole i hver kommune.

Utfordringene er mange, blandt annet for å klare målet om «education for all». Her er noen:

• Tilgang på skoler er en utfordring, spesielt i svært avsidesliggende områder.
• Mangel på lærer og svært lav lønning (rundt 50 $ i måneden)
• Kvaliteten på undervisningene
• Beholde barna igjennom alle årene
• Hygiene og næring
• Gi barna nødvendige «life skills»
• Muligheten til å lære flere språk
• Dataopplæring
• Migration, det er mange som flytter på seg i et forsøk på å finne land eller arbeid, og flere krysse ulovlig grensen til Thailand i et forsøk på å finne jobb.
   

Jeg synes møtet var veldig interessant og lederen var en fantastisk mann med et engasjement og en vilje til å forbedre utdanningssituasjonen. Jeg håper virkelig at situasjonen blir bedre og at alle barn i Kambodsja får muligheten til å gå på skolen en gang i veldig nær framtid!

Etter en intensiv og lærerik morgen, dro vi på besøk til en flytende skole, lignenede den vi gikk glipp av på onsdag. Her fikk vi innføring i prinsippet og hvordan de har løst utfordringen med at vannet i Tonle Sap stiger og innsjøen firedobles i løpet av regntiden. Skolen, som navnet tilsier, er flytende. Den ligger til land i den tørre sesongen, og i løpet av månedene når regnet bøtter ned, flytter den ut på vannet for å være nærmere landsbyene som også er flytende. Det var en stor skole, som til og med hadde «early childhood education». Veldig spennende å se hvordan litt kreativitet kan løse et problem med tilgang til skole for disse barna.

Etter besøket vandret vi rundt i en av syv landsbyer som er tilknyttet denne skolen, her var fattigdommen tydelig. Husene var forfalne, og noen plasser var et hullete laken eneste «veggen» i huset, barna var tynne og så lite som 5$ dagen på en god dag skulle brødfø en familie på ti. Et steinkast unna dro båtene fulle av turister som hadde betalt 50 $ for en time eller to ute på innsjøen for litt sightseeing. Kontrastene er enorme og verden urettferdig, allikevel smilte og vinket ungene. Jeg kan bare håpe de får fullført skolen og en dag får nok mat på bordet til hele sin familie.

Besøk til Norstatskolen

I går var en inspirerende dag! Jeg fikk se mye spennende og møtte masse herlige barn. Denne dagen var absolutt en av turens høydepunkter, vi besøkte skolen som blir bygget for pengene vi har donert gjennom Norstat og møtte menneskene som bor i den tilhørende landsbyen. Skolen ligger i Svay Leu distriktet, noen timers kjøring unna Siem Reap. Veien dit var først asfaltert og grei, før vi etter en stund kom inn på tidenes «hompetitten, hompedatten» vei! Sarath fortalte at denne landsbyen allikavel ikke var sååååå øde, det gikk jo tross alt «vei» dit.

På veien stoppet vi for å tatt opp noen lokale som jobber med utdanning i dette distriktet. Jeg fikk også sett en «temporary» skole som illustrerte en ide Redd Barna har utviklet og som utdanningsmyndighetene følger når de skal opprette skoler. Denne modellen går i all hovedsak ut på å lokalisere hvor i de avsidesliggende og uframkommelige delene av landet det finnes landsbyer, om det finnes skole der og hvis ikke snakke med lokalsamfunnet og få opprettet en lokal «learning place». Dette er noe landsbybeboerne selv står for og gir lokalsamfunnet tilhørighet til prosjektene. De bygger denne midlertidige bygningen med det som er tilgjengelig av materialer i området. Etterhvert kommer det ofte flere barn til, det blir etablert rutiner, kartlagt om det er lærerer tilgjengelig(noe som er et stort problem i avsidesliggende områder). Etter at alt dette er etablert og fungere blir det utviklet et mer varig bygg slik som skolen som bygges for panelmedlemmenes donasjoner. Det som man også håper skal skje og som faktisk skjer er at ved å starte på denne måten inspireres andre nærliggende landsbyer og man kan hjelpe hverandre. På denne måten legger man opp til at landsbyene i stor grad føler mestring og lærer seg å være selvstendige. Det er dette jeg synes er så fint, at man ikke bare kommer inn og setter opp en skolebygning og tror at alt skal ordne seg av seg selv, men at det er en prosess som inkluderer lokalmiljøet og bidrar til at de føler tilhørighet til prosjektene.

Temporary school

 

 

Mange humper senere kom vi fram til landsbyen hvor skolen bygges. I landsbyen, Otakok, fikk jeg snakke med barna, dra på husbesøk, møte lærerne og «village leader». Vi ble sikkert takket over hundre ganger, og landsbysjefen virket som en svært oppegående mann. Han fortalte om håpet skolen ga og de utfordringene som eksisterte ved at det kun fins skole i området fram til 6.klasse. I tillegg snakket han om utfordringene han møtte med å få skaffet lærer til de mest avsidesliggende områdene. På denne skolen var hovedlæreren rett fra teacher training college og kan knapt ha fylt 20 år. De hadde også en «contract teacher», hvilket betyr at man kommer rett fra skolen, ofte ikke mer en 9. klasse og har begrenset med videre utdanning, sjelden mer enn 1 år. Han kunne fortelle at ca. 30 % av beboerne kunne ikke lese og skrive. Landsbyen hadde vokst de siste årene og det var et resultat av mennesker som har flyttet for å få muligheten til å eie og/eller dyrke mark. De representerer «the poorest of the poor» i samfunnet og er en av Redd Barnas prioriteringer. Denne «migrasjonen» er også en trend som følges av Redd Barna etter som det byr på nye utfordringer i forhold til utdanning. «migrasjonen» kommer blandt annet av at mer mark blir ryddet for miner, nye veier blir anlagt osv.

Skolen som bygges for panelmedlemmenes donasjoner

Skolen skal være ferdig i oktober

Contract teacher

Landsbybeboerne

Landsbyleder

Møte med barna var noe jeg virkelig hadde sett fram til. Av erfaring finnes det utrolig mange herlige og søte kambodsjanske barn, og det som alltid er så gøy å se er at veldig mange av disse liker å gå på skole. Ettersom det ikke er en selvfølge som i Norge blir det satt pris på i mye større grad. Sarath gestikulerte og kommuniserte med barna og latteren satt løst. De var noe mer sjenerte ovenfor oss, men de fleste smilte blygt når jeg sendte dem et lite smil. Jeg fikk møte en 1.klasse og en 4.klasse. 1. klassen skulle akkurat til å dra til lunsj, så rakk et rask «susedei» før alle suste avgårde på syklene, hvorav flere av disse hadde både 2 og 3 og 4 på en sykkel. 4. klassen fikk vi snakket litt med. Overtall av barna hadde matte som et av yndlingsfagene, noe som overrasket meg litt, men gøy å høre. De andre 3 synes khmer var mest spennende. Av framtidsplaner så var det mange som hadde ambisjoner for fremtiden. Noen ville bli lærer, andre ville jobbe innen medisin, en ville bli bygningsarbeider (slik han hadde sett nå som skolen ble bygd), og tror du ikke en av barna ville bli president også! Da trakk store som små, skandinavisk som khmer på smilebåndet! Det er så utrolig herlig å se de engasjerte barna og se at de koste seg.

Vi spiste også lunsj jungelen, på vei mot den siste landsbyen. Ris, stekt kylling og grønnsaker midt i ingenmannsland, men med grønn og frodig skog rundt oss. Den siste plassen lå enda lengre fra all farvei. Veien ble enda smalere og humpene flere. I denne landsbyen var det en av de «temporary» skolene under konstruksjon, og landsby sjefen selv underviste. Han kunne også fortelle at sønnen hans skulle gå på Teacher Training College, slik at han kunne komme tilbake og undervise senere. I denne landbyen var det hele 50 % som ikke kunne lese og skrive. Å ha folk som gikk på skole og fikk lære og skrive og lese, var noe han anså som helt essensielt for å kunne styre landbyen å lede dem.

Temporary school

Gjenbruk

På vei hjem etter en dag lang og full av inntrykk, sovnet jeg som en stein på vei hjem. At vi underveis hadde problem med den ene bilen og sjåføren lekte bilmekaniker i over en halv time fikk jeg ikke med før jeg plutselig så bildene etterpå. I alt var det en veldig inspirerende dag, man får virkelig lyst til å bidra med det man kan og jeg beundrer virkelig den innsatsen som legges ned av alle i Kambodsja og Redd Barna for å gjør barns liv bedre! Jeg er utrolig glad for å få se dette og det er fantastisk å med egne øyne få oppleve hvilke forskjell de pengene man donerer bare ved et par enkle spørreundersøkelser og tastetrykk gjør.