Besøk til Norstatskolen

I går var en inspirerende dag! Jeg fikk se mye spennende og møtte masse herlige barn. Denne dagen var absolutt en av turens høydepunkter, vi besøkte skolen som blir bygget for pengene vi har donert gjennom Norstat og møtte menneskene som bor i den tilhørende landsbyen. Skolen ligger i Svay Leu distriktet, noen timers kjøring unna Siem Reap. Veien dit var først asfaltert og grei, før vi etter en stund kom inn på tidenes «hompetitten, hompedatten» vei! Sarath fortalte at denne landsbyen allikavel ikke var sååååå øde, det gikk jo tross alt «vei» dit.

På veien stoppet vi for å tatt opp noen lokale som jobber med utdanning i dette distriktet. Jeg fikk også sett en «temporary» skole som illustrerte en ide Redd Barna har utviklet og som utdanningsmyndighetene følger når de skal opprette skoler. Denne modellen går i all hovedsak ut på å lokalisere hvor i de avsidesliggende og uframkommelige delene av landet det finnes landsbyer, om det finnes skole der og hvis ikke snakke med lokalsamfunnet og få opprettet en lokal «learning place». Dette er noe landsbybeboerne selv står for og gir lokalsamfunnet tilhørighet til prosjektene. De bygger denne midlertidige bygningen med det som er tilgjengelig av materialer i området. Etterhvert kommer det ofte flere barn til, det blir etablert rutiner, kartlagt om det er lærerer tilgjengelig(noe som er et stort problem i avsidesliggende områder). Etter at alt dette er etablert og fungere blir det utviklet et mer varig bygg slik som skolen som bygges for panelmedlemmenes donasjoner. Det som man også håper skal skje og som faktisk skjer er at ved å starte på denne måten inspireres andre nærliggende landsbyer og man kan hjelpe hverandre. På denne måten legger man opp til at landsbyene i stor grad føler mestring og lærer seg å være selvstendige. Det er dette jeg synes er så fint, at man ikke bare kommer inn og setter opp en skolebygning og tror at alt skal ordne seg av seg selv, men at det er en prosess som inkluderer lokalmiljøet og bidrar til at de føler tilhørighet til prosjektene.

Temporary school

 

 

Mange humper senere kom vi fram til landsbyen hvor skolen bygges. I landsbyen, Otakok, fikk jeg snakke med barna, dra på husbesøk, møte lærerne og «village leader». Vi ble sikkert takket over hundre ganger, og landsbysjefen virket som en svært oppegående mann. Han fortalte om håpet skolen ga og de utfordringene som eksisterte ved at det kun fins skole i området fram til 6.klasse. I tillegg snakket han om utfordringene han møtte med å få skaffet lærer til de mest avsidesliggende områdene. På denne skolen var hovedlæreren rett fra teacher training college og kan knapt ha fylt 20 år. De hadde også en «contract teacher», hvilket betyr at man kommer rett fra skolen, ofte ikke mer en 9. klasse og har begrenset med videre utdanning, sjelden mer enn 1 år. Han kunne fortelle at ca. 30 % av beboerne kunne ikke lese og skrive. Landsbyen hadde vokst de siste årene og det var et resultat av mennesker som har flyttet for å få muligheten til å eie og/eller dyrke mark. De representerer «the poorest of the poor» i samfunnet og er en av Redd Barnas prioriteringer. Denne «migrasjonen» er også en trend som følges av Redd Barna etter som det byr på nye utfordringer i forhold til utdanning. «migrasjonen» kommer blandt annet av at mer mark blir ryddet for miner, nye veier blir anlagt osv.

Skolen som bygges for panelmedlemmenes donasjoner

Skolen skal være ferdig i oktober

Contract teacher

Landsbybeboerne

Landsbyleder

Møte med barna var noe jeg virkelig hadde sett fram til. Av erfaring finnes det utrolig mange herlige og søte kambodsjanske barn, og det som alltid er så gøy å se er at veldig mange av disse liker å gå på skole. Ettersom det ikke er en selvfølge som i Norge blir det satt pris på i mye større grad. Sarath gestikulerte og kommuniserte med barna og latteren satt løst. De var noe mer sjenerte ovenfor oss, men de fleste smilte blygt når jeg sendte dem et lite smil. Jeg fikk møte en 1.klasse og en 4.klasse. 1. klassen skulle akkurat til å dra til lunsj, så rakk et rask «susedei» før alle suste avgårde på syklene, hvorav flere av disse hadde både 2 og 3 og 4 på en sykkel. 4. klassen fikk vi snakket litt med. Overtall av barna hadde matte som et av yndlingsfagene, noe som overrasket meg litt, men gøy å høre. De andre 3 synes khmer var mest spennende. Av framtidsplaner så var det mange som hadde ambisjoner for fremtiden. Noen ville bli lærer, andre ville jobbe innen medisin, en ville bli bygningsarbeider (slik han hadde sett nå som skolen ble bygd), og tror du ikke en av barna ville bli president også! Da trakk store som små, skandinavisk som khmer på smilebåndet! Det er så utrolig herlig å se de engasjerte barna og se at de koste seg.

Vi spiste også lunsj jungelen, på vei mot den siste landsbyen. Ris, stekt kylling og grønnsaker midt i ingenmannsland, men med grønn og frodig skog rundt oss. Den siste plassen lå enda lengre fra all farvei. Veien ble enda smalere og humpene flere. I denne landsbyen var det en av de «temporary» skolene under konstruksjon, og landsby sjefen selv underviste. Han kunne også fortelle at sønnen hans skulle gå på Teacher Training College, slik at han kunne komme tilbake og undervise senere. I denne landbyen var det hele 50 % som ikke kunne lese og skrive. Å ha folk som gikk på skole og fikk lære og skrive og lese, var noe han anså som helt essensielt for å kunne styre landbyen å lede dem.

Temporary school

Gjenbruk

På vei hjem etter en dag lang og full av inntrykk, sovnet jeg som en stein på vei hjem. At vi underveis hadde problem med den ene bilen og sjåføren lekte bilmekaniker i over en halv time fikk jeg ikke med før jeg plutselig så bildene etterpå. I alt var det en veldig inspirerende dag, man får virkelig lyst til å bidra med det man kan og jeg beundrer virkelig den innsatsen som legges ned av alle i Kambodsja og Redd Barna for å gjør barns liv bedre! Jeg er utrolig glad for å få se dette og det er fantastisk å med egne øyne få oppleve hvilke forskjell de pengene man donerer bare ved et par enkle spørreundersøkelser og tastetrykk gjør.