Inspirerende menn og kreative løsninger

Fredag hadde vi et møte med Provincial Education Director og District Education Directors. Vi skulle få vite mer om hvordan situasjonen var når det gjaldt utdanning i Kambodsja og da spesielt Siem Reap. Vi ble tatt godt imot og de unnskyldte veldig at strømmen hadde gått noen timer i forveien. Lederen var en engasjert mann som unnskyldte sin engelsk, selv om den var veldig enkel å forstå. I tillegg var det seks andre directors som deltok på møtet, selv om de ikke sa noe, vet ikke om alle av de snakket engelsk en gang. 

Jeg ble fortalt at Siem Reap består av 12 distrikter og livnærer seg hovedsaklig av agrikultur og turisme. Årlig er det rundt 3 millioner å besøker Angkor Wat. På tross av dette er Siem Reap den nest fattigste provinsen i hele Kambodsja. Det lyder paradoksalt, men dette er et området som var spesielt hardt rammet av Rød Khmer helt fram til det ble fred i 1997, og mye av marken har vært minebelagt. Utfordringene er derfor mange, men entusiasmen for en bedre framtid var inspirerende!

Rundt 1979 fantes det kun 49 grunnskoler i hele provinsen. Det var få skoler igjen etter årene med rød Khmer, og «skolene» var egentlig et falleferdig hus, en pagoda eller ganske enkelt under et tre. Det var nesten ingen lærere, og de med «high knowledge» underviste de med «low», og de med «low» underviste de med «no knowledge». Sakte, men sikkert startet de oppbygningen, og i dag har provinsen 484 grunnskoler, noe som er en enorm økning! Samme trenden sees i ungdomsskolen, hvor antallet har økt fra 1(!) i 1979 til 101 i dag. Kjønnsfordelingen er veldig bra når barna begynner i grunnskolen, men andelen jenter synker betraktelig i overgangen til ungdomsskolen. Dette kan forklares med at det er betraktelig færre ungdomsskoler og reiseveien blir lengre og mer utrygt for jentene å reise så langt alene. Det jobbes for å få en ungdomsskole i hver kommune.

Utfordringene er mange, blandt annet for å klare målet om «education for all». Her er noen:

• Tilgang på skoler er en utfordring, spesielt i svært avsidesliggende områder.
• Mangel på lærer og svært lav lønning (rundt 50 $ i måneden)
• Kvaliteten på undervisningene
• Beholde barna igjennom alle årene
• Hygiene og næring
• Gi barna nødvendige «life skills»
• Muligheten til å lære flere språk
• Dataopplæring
• Migration, det er mange som flytter på seg i et forsøk på å finne land eller arbeid, og flere krysse ulovlig grensen til Thailand i et forsøk på å finne jobb.
   

Jeg synes møtet var veldig interessant og lederen var en fantastisk mann med et engasjement og en vilje til å forbedre utdanningssituasjonen. Jeg håper virkelig at situasjonen blir bedre og at alle barn i Kambodsja får muligheten til å gå på skolen en gang i veldig nær framtid!

Etter en intensiv og lærerik morgen, dro vi på besøk til en flytende skole, lignenede den vi gikk glipp av på onsdag. Her fikk vi innføring i prinsippet og hvordan de har løst utfordringen med at vannet i Tonle Sap stiger og innsjøen firedobles i løpet av regntiden. Skolen, som navnet tilsier, er flytende. Den ligger til land i den tørre sesongen, og i løpet av månedene når regnet bøtter ned, flytter den ut på vannet for å være nærmere landsbyene som også er flytende. Det var en stor skole, som til og med hadde «early childhood education». Veldig spennende å se hvordan litt kreativitet kan løse et problem med tilgang til skole for disse barna.

Etter besøket vandret vi rundt i en av syv landsbyer som er tilknyttet denne skolen, her var fattigdommen tydelig. Husene var forfalne, og noen plasser var et hullete laken eneste «veggen» i huset, barna var tynne og så lite som 5$ dagen på en god dag skulle brødfø en familie på ti. Et steinkast unna dro båtene fulle av turister som hadde betalt 50 $ for en time eller to ute på innsjøen for litt sightseeing. Kontrastene er enorme og verden urettferdig, allikevel smilte og vinket ungene. Jeg kan bare håpe de får fullført skolen og en dag får nok mat på bordet til hele sin familie.