Hoi An!

Etter nye 12 timer på buss var vi ankommet i Hoi An! Også denne bussturen gikk fint, selv om Ingvild var klemt inn mellom en jentegjeng fra England som snakket i ett sett! Som vanlig ble vi sluppet av på et helt tilfeldig sted, omringet av mopedkjørere som vil ta deg med til et hostel/hotell de får provensjon fra. Men som vanlig tok vi bena fatt med godt mot og oppsøkte et av de fra Lonely Planet. Med litt hjelp av en tilfeldig mopedkjører som var merkelig hjelpsom, fant vi tilslutt et ganske koselig hostel med mange backpackere. Ingvild tok seg enlur ved bassenget og jeg fikk oppdatert litt blogg!

Resten av dagen ble brukt til å få skreddersydd klær!!! Helt fantastisk og skulle ønske sekken var tom og lommeboken full! Men sånn var det jo engang ei, så med den viljestyrken vi klarte og oppdrive ble det tilsammen "kun" to trenchcoater foret med silke, to skjørt, to shortser, en kjole og ett par sko, hvorav alt skreddersydd til mindre enn femten hundre:) Ellers vandret vi rundt i de koselig gamle gatene og så i alle de små butikkene og galleriene. På kvelden spiste vi middag på en kosleig liten restuarant som lå ved elven. Her var det en eldre vietnamesisk mann som jobbet. Han kom bort og begynte å prate med oss og vise oss brev han hadde fått fra hele verden. Han fortalte at han pleide å ta med folk til hjemlandsbyen og vise dem rundt og fortelle dem fra sitt liv og krigen. Noe skeptisk var vi begge, men både brev og gjestebok virket jo betryggende. Han skulle i tillegg ha med en engelskmann, så hvorfor ikke tenkte vi! Og ikke minst drakk jeg den billigste ølen i hele mitt liv! Rett ved hotellet hadde de øl til 1 krone!!! Helt utrolig!

Øl til 1 krone!

Neste morgen ble vi hentet av hver vår moped. Så begynte ferden ut til den vietnamesiske landsbygden. Første inntrykket for meg var at det så mindre fattig ut enn en del av landsbygdene jeg har vært på u Kambodsja, men dette var nok en middelklasse landsby ut i fra Vietnamesisk standard.  Først satt vi alle samlet rundt et bord og fikk fortalt hans livshistorie og erfaringer fra krigen. Men først viste han oss bøker han hadde fått av tidligere gjester, og fortalte oss at det var slik han reiste, gjennom bøkene. Så begynte han å fortelle. Det var veldig interessant å få høre det fra noen som har opplevd krigen personlig, og ikke bare lese på informasjonstavlene på et museum. Han var flink til å fortelle og skrev og demonstrerte villig på et ark mens han snakket. Han forklarte hele hendelsesforløpet og hvordan krigen hadde nærmet seg skritt for skritt og hvordan han måtte avbryte studiene etter et år for å bli med i hæren. Han hadde kriget på sør-vietnamesisk side, men flere i hans famile hadde vært ivrige kommunister og kjempet på nord sin side. Han hadde også vært i fengsel i ett år etter krigen var ferdig, eller omskolering var vel det det offisielt ble kalt. Han fortalte hvordan man der nikket og sa seg enig i de kommunistiske teoriene for å bli løslatt kjapt. Han sa han var heldig som kun hadde vært der ett år. Han fortalte også om årene etter krigens slutt, hvor kommunismen regjerte. Hvordan møter ble holdt på slutten av dagen for å rangerer arbeidsinnsats, som igjen ville påvirke hvor mye ris hver enkelt tilslutt fikk.  Hvordan mengde med mat på kupongene ble fordelt ut i fra yrke og han som veiarbeider hadde mer mat, men mindre penger enn sin sjef på kontoret. Og hvordan dette systemet kollapset i takt med sovjetunionen, og den øknomiske styringen ble forandret til en modell som lignet mer på Kinas kommunisme. I tillegg fortalte han om hvordan noen i familien flyktet til Amerika og hvordan det den dag i dag fortsatt påvirker familien i forhold til viktige stillinger i en kommunistisk stat. Hans niese kan f. eks. aldri bli rektor på den skolen hun jobber. Siden forklarte han hvordan han hadde begynt å snakke med turister for å lære engelsk og fortelle dem om historien og vise dem en annen side av Vietnam, og også få en ekstra inntekt.

Etter dette ble vi vist rundt i landsbyen. Vi fikk møte hans onkel som kjempet for nord, og som fikk en rekke utmerkelser. Han fortalte om hvordan de bruker skikker og ritualer forbundet med religion, men som ikke er en religion ettersom religion ikke er godtatt i kommunisme. Vi fikk se hans familiehus, hvor de bad til ulike guder, men igjen, det hadde ikke noe med religion! Vi fikk se hushold, dyrehold, tobakkstørking, barnehager, risvinlaging, sykehus, omvisning på det lokale market, smake og lukte på det man kom over på vår vandring. Vi fikk også se minnesmerket som var satt opp over omkomne fra landsbyen, flere fra hans nære familie og altfor unge gutter og jenter på så lite som 13 år. Tilslutt ble turen avsluttet med en fantastisk lunsj, laget av hans kone! De hadde vært gift i mer en 40 år! En interessant dag, litt utenfor den vanlige turistløypa.

Risoppbevaring

Stor jackfruit, nam nam

Risvin, sterkt og lukter veldig gjær før det er destillert

Stillas til tørking av tobakk

Monument til minne om de som omkom i krigen

Eldre dame som røyker tobakk og sa vi var pene, nr. 1 og ikke nummer 10, hehe

Formiddagslur på barnehagen

transportmiddel

Til ære for husguden og forfedrenes spøkelser

Kjøkken

Gryter henger i taket så ikke rottene går i maten

Onkel og tanten spiser lunsj

Eldre dame tygger noe tobakksgrier som gjør at det ser ut som du har kjeften full av blod og får svarte tenner

Familiehus/tempel

Heftig regn, er verre enn det ser ut på bildet!

På vei hjem ble vi "overfalt" av en plutselig regnstorm! Mens vi hadde vandret rundt i landsbyen var det ummeneskelig varmt og svett, så regnet kom brått på. Jeg og Ingvild bak på hver moped følte oss til tider alt annet enn trygge. Regnet pisket huden så det var smertefullt, sikten var kun et par meter foran(hvis man i det hele tatt klarte å holde øynene åpne i mer en et halvt sekund av gangen), hver gang vinden kom i kast tok den tak i oss og nesten tvang oss ut av balanse, regnet lå fort et par cm over asfalten og vannplaning var i tankene til oss begge! Ingen av sjåførene kunne noe særlig engelsk så å kommunisere å stoppe eller sakke farten gikk ikke. Ingvilds sjåfør hadde ikke regnponcho, så hennes kamera ble klissvåt og har dessverre sluttet og funke. Men vi kom helsskinnet tilbake til hotellet.

Så var det på tide å gå å prøve alle klærne vi hadde bestilt og plutselig var den dagen også gått. Vi gikk og vandret litt rundt i byen, og overalt var lanterner hengt opp og alle de trange gatene og den ene bruen var lyst opp. Hadde dessverre ikke kameraet med meg :(

Neste dag var det opp tidlig og få hentet kjolen til Ingvild etter den siste prøvingen og så komme seg til flyplassen! Ja, vi skulle endelig fly! 20 timer på buss fristet ikke, så selv om dette betydde at vi måtte forlate Hoi An en dag for tidlig var det verdt det. Hoi An er den eneste plassen vi følte vi skulle hatt en ekstra dag.